Radioaktiv stråling – radon
Radioaktiv stråling har både positive og negative sider. De svært små mengdene vi eksponeres for i hverdagen er ufarlige. I for store mengder er radioaktiv stråling svært skadelig både for dyr og mennesker. Radioaktiv stråling har også mange viktige bruksområder, blant annet innen medisin.
Hva er radioaktiv stråling?
For å forklare dette må man ned på atomnivå. Radioaktivtet er elektromagnetisk stråling / partikler som sendes ut fra atomkjerner som er ustabile. Vi sier at denne type stråling er ioniserende, det betyr at strålingen kan løsrive elektroner i atomer og molekyler, noe som betyr at de omgjøres til ioner. Konsekvensen av dette er at tunge grunnstoffer kan bli ødelagt. Strålene er usynlige, de kan heller ikke føles og avgir ingen lukt.
Det finnes tre typer radioaktiv stråling:
Alfastråling (α)
Alfastråling kommer i hovedsak fra stoffer som Radium, Radon, Plutonium og Uran. Strålingen har positiv ladning og består av en partikkel som har to protoner og to nøytroner. Stoffene sender altså ut partikler. Disse strålene har en rekkevidde på 4 – 5 cm (gjennom luft).
Betastråling (β)
Denne strålingen har negativ ladning og består av elektroner. Kilder til betastråling er strontium, jod og cesium. Rekkevidden er på inntil 3 meter gjennom luft. Strålingen oppstår ved at et nøytron omgjøres til et elektron og et proton. Elektronet forlater kjernen i stor fart, protonet blir igjen. Betastrålene består derfor av en mengde elektroner som strømmer ut fra kjernen.
Gammastråling (γ)
Dette er elektromagnetisk stråling som kommer fra bl.a. Jod og Cesium. Strålene sendes ut som foton. Foton oppstår etter at atomkjernene har sendt ut alfa- og betastråler og oppstår pga for stor mengde energi i atomkjernene. Det blir på en måte en slags overskuddsenergi som dense ut som gammastråler. Gammastrålene har lang rekkevidde.
Hva betyr halveringstid?
Dette er tiden det tar for et radioaktivt stoff å omdanne halvparten av atomene til andre typer grunnstoffer. Det er det forskjell på hvilke mengder stråler de ulike stoffene sender ut. Det er heller ikke mulig å si nøyaktig når kjernen kommer til å reagere. Tiden det kommer til å ta før halvparten av kjernene har reagert radioaktivt kan kun forutsies om man har mange av den samme kjernetypen. Halveringstiden for radioaktive stoffer variere fra stoff til stoff.
Hvordan måles radioaktiv stråling?
Dette skjer med et måleinstrument som kalles geigerteller. Dette måler hvor mye stråling at objekt avgir. En geigerteller registrerer alle tre stråletypene alfa, beta, og gamma. Måleresultatet angis i Becquerel og viser hvilket antall stråler som sendes ut hvert sekund.
Radioaktiv stråling har positive og negative sider
Radioaktive stråler er skadelige og gammastrålene er de verste. Dette skyldes strålenes styrke, gammastrålene er betydelig sterkere enn alfa- og betastråler. Kommer strålene inn i kroppen er det alfa- og betastrålene som gjør størst skade. Radioaktiv stråling gjør også nytte for seg.
Atomenergi er eksempel på hvordan radioaktivitet kan bidra positivt, selv om dette er en omstridt energikilde.
Gammastråler anvendes blant annet til sterilisering av matvarer samt medisinsk utstyr. Røntgenstråler er radioaktive og gjør stor nytte for seg innen helseundersøkelser hvor molekylstrukturer i kroppen analyseres for å finne avvik. Radioaktivitet brukes også til kreftbehandling, selv om den i andre sammenhenger og styrker kan bidra til å fremkalle kreft.
Energiproduksjon er et annet viktig felt relatert til radioaktivitet. Kjernekraftverk spalter atomer og produserer kjerneenergi. Dette energien konverteres til elektrisitet.
Hvor eksponert er vi for radioaktive stråling?
Radioaktivitet finnes over alt, i maten vi spiser og i luften vi puster. Dette er naturlig forekommende stråling og er ikke farlig for mennesker fordi mengden stråling er mikroskopisk liten. Mange typer frukt har små mengder radioaktivitet (eks. solbær og banan). I tillegg kommer grønnsaker som potet, rosenkål, og brokkoli.
Hvor sterk stråling er skadelig?
EU har satt et maksimalt nivå et menneske kan utsettes for uten å bli skadet på 1 mSv /år. ( Sv betyr Sievert og angir hvor stor den biologiske effekten radioaktiv stråling har på kroppsvev. mSv er en tusendel). Dette kommer i tillegg til stråling fra naturlige kilder. En person utsettes gjennomsnittlig for en total strålingsdose på 4 mSv/år.
Radon fra luften
50% kommer fra luften (i hovedsak radon fra jordskorpen som siver ut), 10% fra kosmisk stråling, 20% fra miljøet rundt oss og 20% fra annen eksponering vi utsettes for i hverdagen (for eksempel røntgenundersøkelser). Radon er i utgangspunktet ikke farlig men danner stråling når den brytes ned, noe som er skadelig for lungene. Radongass er kortlivet og kan håndteres.
Les mer om radongass og radonmåling her.
Piloter og kabinpersonale i fly (samt arbeidere i gruver) som arbeider full tid utsettes for betydelig mer stråling og her er grensen satt til 20 mSv/år. Dette er betydelig mer enn grensen for «vanlige» personer, men allikevel langt fra et nivå som er skadelig.
I følge fagmiljøene må styrken være på over 500 mSv om det skal være skadelig.
Hvilke skader risikerer du?
Eksponeres du for stråling over 500 mSv vil du kunne få plager som rød og irritert hud, du blir gjerne kvalm og kan risikere illebefinne. I tillegg risikerer du skader på nervesystemet samt sår og håravfall. Dette kalles strålesyke. I et lengre perspektiv vil dine indre organer kunne bli skadet, immunforsvaret reduseres samt du risikerer ulike typer kreft. Derfor er et viktig at du måler radonnivået i boligen.
Hva skjer i kroppen?
Når kroppen eksponeres for stråling blir det dannet ioner (elektrisk ladede atomer). Disse initierer dannelsen av flere skadelige kjemiske stoffer i kroppens vev. Disse stoffene kan gjøre stor og varig skade i cellene. Det kan dannes hydrogenperoksid som igjen endrer de kjemiske egenskapene til kroppens molekyler.
Den økte risikoen for utvikling av kreft pga stråling skyldes at cellekjernen er svært sensitiv for stråling. En konsekvens er at cellene deler seg og vokser ukontrollert, noe som betyr utvikling av kreft.
Kroppens celler som deler seg raskest er mest utsatt for stråleskader. Dette er celler i benmargen samt i slimhinnene i fordøyelsessystemet. Hjerneceller deler seg saktere og er derfor mindre utsatt.
Statens Strålevern har mer informasjon om radongass.
Sture Bjørseth
